Hopp til innhold

Den heroiske tidsalder for antarktisutforskning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Et høydepunkt i den heroiske tidsalder for antarktisutforskning: Roald Amundsen og hans menn heiser det norske flagget på Sydpolen i desember 1911.

Den heroiske tidsalder for antarktiskutforskning beskriver en epoke som strakte seg fra slutten av det 19. århundret til tidlig 1920-tallet.[1] Gjennom denne 25-årsperioden ble det antarktiske kontinentet fokuset for en internasjonal innsats som resulterte i vitenskapelig og geografisk utforskning, og seksten store ekspedisjoner ble satt igang fra åtte forskjellige land.[2] Felles for disse ekspedisjonene var begrensningen på tilgjengelige ressurser før fremskritt i transport- og kommunikasjonsteknologien revolusjonerte arbeidet under utforskningen.[3][4] Dette betydde at hver ekspedisjon ble en bragd av utholdenhet som testet sitt personell til fysiske og mentale grenser, og noen ganger utover. Det «heroiske» merket, tilkjent senere, anerkjente motgangen som måtte overvinnes av disse pionerene. Mange overlevde ikke denne erfaringen, og 17 medlemmer omkom i løpet av denne perioden.

I løpet av disse ekspedisjonene ble både den geografiske og magnetiske Sydpolen nådd.[5] Det å være først til Sydpolen var et primært mål i noen av ekspedisjonene, og var den eneste begrunnelsen for Roald Amundsens vågestykke. Men dette var ikke det eneste aspektet av polarforskning på denne tiden; andre ekspedisjoner jobbet med definerte mål i ulike områder av kontinentet. Som et resultat av all denne aktiviteten ble store deler av kontinentets kystlinje oppdaget og kartlagt, og betydelige deler av innholdet ble utforsket. Ekspedisjonene genererte også store mengder vitenskapelige data og prøver over et bredt spekter av vitenskapelige områder. Eksaminasjonen og analysene holdt verdens vitenskapelige miljøer opptatt i flere tiår.[6]

Opprinnelse

[rediger | rediger kilde]
Sir John Murray

Den opprinnelige drivkraften for den heroiske tidsalderen for antarktiskutforskning kom fra et foredrag i Royal Geographical Society i London i 1893. Foredraget ble holdt av professor John Murray fra Challengerekspedisjonen, som hadde seilt til antarktiske farvann i 1872–76, og han foreslo at en ny antarktisk ekspedisjon burde organiseres for å «løse de utestående geografiske spørsmålene som fremdeles lå i sør».[7] I august 1895 vedtok den sjette internasjonale geografiske kongressen i London en generell resolusjon, og oppfordret vitenskapelige samfunn over hele verden til å promotere «saken» antarktiske ekspedisjoner «på den måten som synes dem mest effektive».[8] Slikt arbeid ville «bringe tillegg til nesten alle grener av vitenskapen».[8] Kongressen hadde blitt underrettet av nordmannen Carsten Borchgrevink som nylig hadde returnert fra en hvalfangstekspedisjon, og hvor han hadde vært en av de første til å sette føttene på det antarktiske fastlandet. Her skisserte Borchgrevink planer for en fullskala banebrytende antarktisk ekspedisjon, som skulle være basert i Cape Adare.[9]

Den heroiske tidsalderen ble imidlertid satt i gang av en ekspedisjon lansert av det belgiske Geographical Society i 1897, og Borchgrevink fulgte ett år senere med en privat sponset ekspedisjon.[10][11] Betegnelsen «heroisk tidsalder» kom senere; begrepet er ikke brukt i noen av de tidlige ekspedisjonenes redegjørelser eller memoarer, heller ikke i biografier om polare skikkelser som dukket opp i 1920- og 1930-årene. Det er ikke klart når begrepet ble oppfunnet eller tatt i bruk generelt; det ble brukt i mars 1956 av den britiske oppdagelsesreisende Duncan Carse, som skrev i The Times. Da han beskrev den første kryssingen av Sør-Georgia i 1916, skrev han om «tre menn fra den heroiske tidsalderen for antarktiskutforskning, med 50 fot med tau mellom seg, og en snekkers skarøks».[12]

Ekspedisjoner i den heroiske tidsalder for antarktiskutforskning, 1897–1922

[rediger | rediger kilde]

Merknader

  1. Sammendragene i tabellen inkluderer ikke det vitenskapelige arbeidet som ble utført av disse ekspedisjonene, som hver brakte tilbake funn og prøver over et bredt spekter av fagområder.
  2. Tabellen inkluderer ikke et antall hvalfangstekspedisjoner som fant sted i denne perioden, eller subantarktiske ekspedisjoner som ikke passerte den antarktiske sirkelen, for eksempel Carl Chuns reise i 1898–99.[13] Den avbrutte Cope-ekspedisjonen i 1920–22, som kollapset på grunn av manglende finansiering, er også utelatt, selv om to menn ble satt i land fra en norsk hvalfanger og tilbrakte ett år på Den antarktiske halvøy.[14]
  3. † betegner at lederen omkom under ekspedisjonen.
Tidspunkt Land Ekspedisjonsnavn Skip Leder Oppsummering Referanser
1897–99 Belgias flagg
Belgia 		Belgica-ekspedisjonen «Belgica» Adrien de Gerlache
Adrien de Gerlache 		Dette var den første ekspedisjonen som overvintret innenfor den antarktiske sirkel, etter at skipet satte seg fast i Bellingshausenhavet. Ekspedisjonen samlet de første årlige syklusene av antarktiske observasjoner. De nådde også 71°30'S, og oppdaget Gerlachestredet. [15][16][17]
1898–1900 Storbritannias flagg
Storbritannia 		Southern Cross-ekspedisjonen «Southern Cross» Carsten Borchgrevink
Carsten Borchgrevink 		Den første ekspedisjonen som overvintret på det antarktiske fastlandet (Cape Adare) og den første til å ta i bruk hunder og sleder. Ekspedisjonen utførte den første klatringen i Great Ice Barrier,[18] og satte en Farthest South-rekord ved 78°30'S. Den magnetiske Sydpolen ble også kalkulert. [19][20][21]
1901–04 Storbritannias flagg
Storbritannia 		Discovery-ekspedisjonen «Discovery»
«Morning» (frigjøringskip)
«Terra Nova» (frigjøringskip) 		Robert Falcon Scott
Robert Falcon Scott 		Gjennomførte den første oppstigningen av de vestlige fjellene i Victoria Land, og oppdaget polarplatået. Dens sørlige reise sette en ny Farthest South-rekord ved 82°17'S.[22] Mange andre geografiske egenskaper ble kartlagt og navngitt. Dette var den første av mange ekspedisjoner med base i McMurdo-sundet. [23][24][25]
1901–03 Tysklands flagg
Tyskland 		Gauss-ekspedisjonen «Gauss» Erich von Drygalski
Erich von Drygalski 		Den første ekspedisjonen til å undersøke det østlige Antarktis. De oppdaget kysten av Keiser Wilhelm II Land, og Gaussberg. Ekspedisjonens skip ble fanget i isen og hindret mer omfattende undersøkelser. [26][27][28]
1901–03 Sveriges flagg
Sverige 		Den svenske antarktisekspedisjonen «Antarctic» Otto Nordenskjöld
Otto Nordenskjöld 		Denne ekspedisjonen arbeidet i de østlige kystområdene av Graham Land. De ble liggende værfast på Snow Hill-øya og Pauletøya i Weddellhavet etter senkingen av ekspedisjonens skip. De ble reddet av det argentinske marinefartøyet «Uruguay». [29][30][31]
1902–04 Storbritannias flagg
Storbritannia 		Scotia-ekspedisjonen «Scotia» William Speirs Bruce
William Speirs Bruce 		Den permanente værstasjonen Orcadas i Sør-Orknøyene ble etablert. Wedellhavet ble passert til 74°01'S, og kysten av Coats Land ble oppdaget ved å definere sjøens østlige grenser. [32][33]
1903–05 Frankrikes flagg
Frankrike 		Charcots første ekspedisjon «Français» Jean-Baptiste Charcot
Jean-Baptiste Charcot 		Opprinnelig ment som en frigjøringsekspedisjon for den strandede gruppen til Nordenskjöld. Det viktigste arbeidet ved denne ekspedisjonen var kartlegging og grafisk fremstilling av øyer og den vestlige kysten av Graham Land, på Den antarktiske halvøy. En del av kysten ble utforsket og oppkalt Loubetkysten etter Frankrikes president. [34][35][36]
1907–09 Storbritannias flagg
Storbritannia 		Nimrod-ekspedisjonen «Nimrod» Ernest Shackleton
Ernest Shackleton 		Den første ekspedisjonen ledet av Shackleton. Basert i McMurdo-sundet ble dette en pioner for Beardmorebreruten til Sydpolen. Den sørlige reisen nådde 88°23'S, en ny «Farthest South»-rekord 97 nautiske mil fra Sydpolen. Den nordlige gruppen nådde lokaliseringen til den magnetiske Sydpolen. [37][38][39]
1908–10 Frankrikes flagg
Frankrike 		Charcots andre ekspedisjon «Pourquoi-Pas?» Jean-Baptiste Charcot
Jean-Baptiste Charcot 		Denne ekspedisjonen fortsatte arbeidet til den tidligere franske ekspedisjonen med en generell utforskning av Bellinghausenhavet og oppdagelsen av øyer og andre forekomster, inkludert Marguerite Bay, Charcotøya, Renaudøya, Mikkelsenbukta og Rothschildøya. [34][36][40]
1910–12 Japans flagg
Japan 		Den japanske antarktisekspedisjonen «Kainan Maru» Nobu Shirase
Nobu Shirase 		Den første ikke-europeiske ekspedisjonen gjennomførte en utforskning av kysten ved King Edward VII Land, og undersøkte den østlige delen av Rossbarrieren. Gruppen nådde 80°5'S. [41][42]
1910–12 Norges flagg
Norge 		Fram-ekspedisjonen «Fram» Roald Amundsen
Roald Amundsen 		Først til Sydpolen: Amundsen satte opp leir på Rossbarrieren, ved Hvalbukta. Han oppdaget en ny rute til polarplatået, via Axel Heibergbreen. En gruppe på fem, ledet av Amundsen, nådde Sydpolen via denne ruten 14. desember 1911. [43][44][45]
1910–13 Storbritannias flagg
Storbritannia 		Terra Nova-ekspedisjonen «Terra Nova» Robert Falcon Scott
Robert Falcon Scott† 		Scotts siste ekspedisjon hadde, som den første ekspedisjonen, base i McMurdo-sundet. Scott og fire ledsagere nådde Sydpolen via Beardmoreruten 17. januar 1912, 33 dager etter Amundsen. Alle fem døde på hjemveien på grunn av en kombinasjon av sult og kulde. [46][47][48]
1911–13 Tysklands flagg
Tyskland 		Den andre tyske antarktisekspedisjonen «Deutschland» Wilhelm Filchner
Wilhelm Filchner 		Målet var den første kryssingen av Antarktis. Ekspedisjonen gjorde den sørligste passeringen av Weddellhavet til dags dato, og nådde 77°45'S. De oppdaget Luitpoldkysten, Filchner-Ronne isbrem og Vahselbukta. De klarte å etablere en landbase for å forberede den transkontinentale marsjen, og etter en lang drift i pakkisen ved Weddellhavet returnerte de til Sør-Georgia. [31][49][50]
1911–14 Australias flagg
Australia 		Den australasiatiske antarktisekspedisjonen «Aurora» Douglas Mawson
Douglas Mawson 		Ekspedisjonen konsentrerte seg om strekningen av den antarktiske kysten mellom Cape Adare og Gaussfjellet, og gjennomførte kartlegging og undersøkelser på kyst- og innlandsterritorier. Funn inkluderte Samveldebukta, Ninnisbreen, Mertzbreen og Queen Mary Land. [51][52][53]
1914–17 Storbritannias flagg
Storbritannia 		Endurance-ekspedisjonen «Endurance»
 Ernest Shackleton
Ernest Shackleton 		Enda et transkontinentalt kryssingsforsøk. De mislyktes i å sette i land kystgruppen ved Weddellhavet etter at «Endurance» ble fanget og knust i isen. Ekspedisjonen reddet seg selv etter en rekke operasjoner, herunder en forlenget drift på et isflak, Shackletons reise i åpen båt, og den første kryssingen av Sør-Georgia. [54][55]
1914–17 Storbritannias flagg
Storbritannia 		Rosshavsgruppen
Til støtte for Endurance-ekspedisjonen 		«Aurora» Aeneas Mackintosh
Aeneas Mackintosh † 		Målet var å legge opp depoter over Rossbarrieren for å forsyne gruppen som krysset fra Weddelhavet. Alle nødvendige depoter ble lagt ut, men i prosessen omkom tre menn, deriblant lederen Mackintosh. [56]
1921–22 Storbritannias flagg
Storbritannia 		Shackleton–Rowett-ekspedisjonen «Quest» Ernest Shackleton
Ernest Shackleton † 		Vagt definerte mål inkluderte kartlegging av kysten, en mulig kontinental jordomseiling, etterforskning av sub-antarktiske øyer, og oseanografisk arbeid. Etter Shackletons død 5. januar 1922 fullførte «Quest» et forkortet program før de reiste hjemover. [57][58]

Dødsfall på ekspedisjoner i den heroiske tidsalderen

[rediger | rediger kilde]

Minst tjue menn døde på antarktiske ekspedisjoner i den heroiske tidsalderen. Av disse døde fire av sykdommer som ikke var relatert til deres antarktiske ekspedisjoner, og to døde etter ulykker i New Zealand. De resterende omkom i tjeneste på eller nær det antarktiske kontinentet.

Ekspedisjon Navn Land Dødsdato Dødssted Årsak Referanser
Belgica-ekspedisjonen Carl August Wiencke Norges flagg Norge 22. januar 1898 Bransfieldstredet Drukning [59]
Émile Danco Belgias flagg Belgia 5. juni 1899 Bellingshausenhavet Hjertesvikt, trolig forårsaket av skjørbuk [60]
Southern Cross-ekspedisjonen Nicolai Hanson Norges flagg Norge 14. oktober 1899 Kapp Adare, Antarktis Tarminfeksjon [61]
Discovery-ekspedisjonen Charles Bonnor Storbritannias flagg Storbritannia 2. desember 1901 Lyttelton Harbour, New Zealand Falt ned fra skipsmasten. [62][63]
George Vince Storbritannias flagg Storbritannia 11. mars 1902 Rossøya, Antarktis Gled over isstup
Den svenske antarktisekspedisjonen Ole Christian Wennersgaard Norges flagg Norge 7. juni 1903 Pauletøya Hjertefeil [64]
Scotia-ekspedisjonen Allan Ramsey Storbritannias flagg Storbritannia 6. august 1903 Sør-Orknøyene Hjerteinfarkt [65]
Terra Nova-ekspedisjonen Edgar Evans Storbritannias flagg Storbritannia 18. februar 1912 Beardmorebreen, Antarktis Kulde og sult [66][67]
[68][69]
[70]
Lawrence Oates Storbritannias flagg Storbritannia 17. mars 1912 Rossbarrieren, Antarktis Kulde og sult
Robert Falcon Scott Storbritannias flagg Storbritannia 29. mars 1912 Rossbarrieren, Antarktis Kulde og sult
Edward Wilson Storbritannias flagg Storbritannia 29. mars 1912 Rossbarrieren, Antarktis Kulde og sult
Henry Bowers Storbritannias flagg Storbritannia 29. mars 1912 Rossbarrieren, Antarktis Kulde og sult
Robert Brissenden Storbritannias flagg Storbritannia 17. august 1912 Admiralty Bay, New Zealand Drukning
Den andre tyske antarktisekspedisjonen Richard Vahsel Tysklands flagg Tyskland 8. august 1912 Weddellhavet Syfilis [50][71][72]
Den australasiatiske antarktisekspedisjonen Belgrave Ninnis Storbritannias flagg Storbritannia 14. desember 1912 King George V Land, Antarktis Falt ned i en sprekk [73]
Xavier Mertz Sveits’ flagg Sveits 7. januar 1913 King George V Land, Antarktis Matforgiftning
Endurance-ekspedisjonen
(Rosshavsgruppen) 		Arnold Spencer-Smith Storbritannias flagg Storbritannia 9. mars 1916 Rossbarrieren, Antarktis Kulde og skjørbuk [74][75]
Aeneas Mackintosh Storbritannias flagg Storbritannia 8. mai 1916 McMurdo-sundet, Antarktis Falt gjennom sjøisen
Victor Hayward Storbritannias flagg Storbritannia 8. mai 1916 McMurdo-sundet, Antarktis Falt gjennom sjøisen
Shackleton–Rowett-ekspedisjonen Ernest Shackleton Storbritannias flagg Storbritannia 5. januar 1922 Sør-Georgia Hjerteinfarkt [76]

Ytterligere fire menn døde kort tid etter at de kom tilbake fra Antarktis (dette inkluderer ikke de som døde i aktiv tjeneste under første verdenskrig):

  • Herluf Kløvstad, ekspedisjonslege på Southern Cross-ekspedisjonen 1898–1900, døde av tyfoidfeber 28. desember 1900.[77]
  • Jorgen Petersen, styrmann på «Southern Cross», døde i 1900 på vei tilbake i skipet fra Australia.[78]
  • Bertram Armytage, et medlem av Nimrod-ekspedisjonen, 1907–09, døde av selfpåført skuddskader, 12. mars 1910.[79]
  • Hjalmar Johansen, et medlem av Amundsens ekspedisjon, 1910–12, døde av selvpåførte skuddskader, 9. januar 1913.[80]

Slutten på den heroiske tidsalder

[rediger | rediger kilde]

Der finnes ulike synspunkter på når den heroiske tidsalder for antarktiskutforskning endte. Shackletons Endurance-ekspedisjon er noen ganger referert til som den siste ekspedisjonen i den heroiske tidsalderen.[81][82] Andre krønikerskrivere forlenger tidsalderen til datoen Shackleton døde, 5. januar 1922, og behandler Shackleton-Rowett-ekspedisjonen eller «Quest»-ekspedisjonen, som Shackleton døde under, som det siste kapittelet i tidsalderen.[1] Ifølge Margerey og James Fissher, Shackletons biografer: «Hvis det var mulig å trekke en klar skillelinje mellom det som har blitt kalt den heroiske tidsalder for antarktiskutforskning og den mekaniske alder, kunne Shackleton-Rowett-ekspedisjonen tjene like godt som et punkt som noen ved å trekke en slik linje.»[3] En journalist som inspiserte skipet før det seilte rapporterte «Gadgets! Gadgets! Gadgets overalt!».[3] Dette inkluderte radioteknologi, en elektrisk oppvarmet utkikkstønne og en «odograf» som kunne spore og ta opp skipets rute og fart.[3]

Den heroiske tidsalder for antarktiskutforskning var 'heroisk' fordi den var anakronistisk før den begynte, dets mål var så abstrakt som en pol, dets sentrale figurer var preget av romantikkens patos, mandige og fulle av menneskelige feil og mangler, dets drama var moralsk (for det betydde ikke bare hva som ble gjort, men hvordan det ble utført), og dets ideal var nasjonal ære. Det var et tidlig testområde for de nye nasjonene som Norge og Australia, og det var stedet for Europas største utpust før det slet seg ut i den store krigen. — Tom Griffiths, Slicing the Silence: Voyaging to Antarctica

Se også

[rediger | rediger kilde]

Noter og referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b «Antarctic History - The Heroic Age of Antarctic Exploration». Cool Antarctica. Arkivert fra originalen 10. mai 2012. Besøkt 7. januar 2010. 
  2. ^ Barczewski, s. 19. (Barczewski nevner et tall på 14 ekspedisjoner)
  3. ^ a b c d Fisher, s. 449
  4. ^ Huntford, s. 691 – «før maskiner tok over»
  5. ^ Pearys krav om å ha nådd Nordpolen i 1909 ble allment akseptert på den tiden – se Amundsen, s. 42 og Barczewski, s. 61–62. Det ble senere gjenstand for tvister – se Berton, s. 614–625.
  6. ^ Eksempel: De vitenskapelige resultatene fra Scotia-ekspedisjonen, 1902–04, ble fremdeles publisert i 1920 (Speak, s. 100). 25 utgaver med resultater fra Terra Nova-ekspedisjonen, 1910–13, hadde blitt publisert innen 1925. («British Antarctic Expedition 1910–13» (på engelsk). Oxford Dictionary of National Biography. Besøkt 7. januar 2010. )
  7. ^ Crane, s. 75
  8. ^ a b Borchgrevink, Carsten (1901). «First on the Antarctic Continent» (på engelsk). George Newnes Ltd. Besøkt 7. januar 2010.  s. 9–10
  9. ^ Borchgrevink, Carsten (1901). «First on the Antarctic Continent» (på engelsk). George Newnes Ltd. Besøkt 7. januar 2010.  s. 4–5
  10. ^ Jones, s. 59
  11. ^ Noen historier anser Discovery-ekspedisjonen, som seilte ut i 1901, som den første reelle ekspedisjonen i den heroiske tidsalderen. Se «Mountaineering and Polar Collection – Antarctica» (på engelsk). National Library of Scotland. Arkivert fra originalen 23. juni 2009. Besøkt 7. januar 2010. 
  12. ^ Carse, sitert av M. og J. Fisher, s. 389
  13. ^ «Carl Chun Collection» (på engelsk). Archive Hub. Arkivert fra originalen 27. mai 2012. Besøkt 8. januar 2010. 
  14. ^ «John Lachlan Cope's Expedition to Graham Land 1920–22» (på engelsk). Scott Polar Research Institute. Besøkt 8. januar 2010. 
  15. ^ «Antarctic Explorers - Adrien de Gerlache» (på engelsk). South-pole.com. Besøkt 8. januar 2010. 
  16. ^ «Adrien de Gerlache, Belgica: Belgian Antarctic Expedition 1897–99». Cool Antarctica. Arkivert fra originalen 9. oktober 2010. Besøkt 19. november 2008.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 9. oktober 2010. Besøkt 9. januar 2010. 
  17. ^ Huntford (Last Place on Earth) s. 64–75
  18. ^ Great Ice Barrier ble senere formelt kjent som Rossbarrieren. Det gamle navnet har blitt brukt i denne tabellen, i tråd nomenklaturen for den heroiske tidsalderen.
  19. ^ «The Forgotten Expedition» (på engelsk). Antarctic Heritage Trust. Arkivert fra originalen 20. november 2009. Besøkt 8. januar 2010. 
  20. ^ «Borchgrevink, Carsten Egeberg (1864–1934)» (på engelsk). Australian Dictionary of Biography Online Edition. Besøkt 8. januar 2010. 
  21. ^ Preston, s. 14
  22. ^ Moderne kalkulasjoner av posisjonen, basert på fotografier, antydet at nådd breddegrad var 82°11'. Crane, s. 214–15 og Fiennes, s. 98.
  23. ^ Preston, s. 57–79
  24. ^ Crane, s. 253 (map); s. 294–95 (kart)
  25. ^ Fiennes, s. 89
  26. ^ «Erich von Drygalski 1865–1949». South-pole.com. Besøkt 23. september 2008. 
  27. ^ «German National Antarctic Expedition 1901-03». Cool Antarctica. Arkivert fra originalen 22. mai 2012. Besøkt 23. september 2008.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 28. mai 2012. Besøkt 9. januar 2010. 
  28. ^ Crane, s. 307
  29. ^ Goodlad, James A. «Scotland and the Antarctic, Section II: Antarctic Exploration». Royal Scottish Geographical Society. Besøkt 23. september 2008. 
  30. ^ «Otto Nordenskjöld 1869–1928». South-pole.com. Besøkt 23. september 2008. 
  31. ^ a b Barczewski, s. 90
  32. ^ «Scotland and the Antarctic, Section 5: The Voyage of the Scotia». Glasgow Digital Library. Besøkt 23. september 2008. 
  33. ^ Speak, s. 82–95
  34. ^ a b Mills, William James. «Exploring Polar Frontiers». ABC-CLIO. Besøkt 23. september 2008.  s. 135–139
  35. ^ «Jean-Baptiste Charcot». South-pole.com. Besøkt 24. september 2008. (Francais voyage)
  36. ^ a b «Jean-Baptiste Charcot, 1867–1936: Biographical Notes». Cool Antarctica. Besøkt 24. september 2008. 
  37. ^ «Scotland and the Antarctic, Section 3: Scott, Shackleton and Amundsen». Glasgow Digital Library. Besøkt 24. september 2008. 
  38. ^ Riffenburgh, s. 309–12 (summary of achievements)
  39. ^ Huntford (Shackleton biography) p. 242 (map)
  40. ^ «Jean-Baptiste Charcot». South-pole.com. Besøkt 24. september 2008. (Pourquoispas? voyage)
  41. ^ Amundsen, Roald (1976). The South Pole, Vol II. London: C Hurst & Co. ISBN 0-903983-47-8. 
  42. ^ «Nobu Shirase, 1861–1946». South-pole.com. Besøkt 24. september 2008. 
  43. ^ Amundsen, Vol I pp. 184–95; Vol II, s. 120–134
  44. ^ Huntford (Last Place on Earth), s.446–74
  45. ^ «Roald Amundsen». Norwegian Embassy (UK). Arkivert fra originalen 2. mars 2005. Besøkt 25. september 2008. 
  46. ^ Scott's Last Expedition Vol I pp. 543–46, s. 580–95
  47. ^ Preston, s. 184–205
  48. ^ «Explorer and leader: Captain Scott». National Maritime Museum. Arkivert fra originalen 2. desember 2008. Besøkt 27. september 2008.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 2. desember 2008. Besøkt 9. januar 2010. 
  49. ^ Huntford (Shackleton biography), s. 366–68
  50. ^ a b «Wilhem Filchner, 1877–1957». South-pole.com. Besøkt 28. september 2008. 
  51. ^ Mills, s. 129 et seq.
  52. ^ «Mawson, Sir Douglas 1882–1958». Australian Dictionary of Biography. Besøkt 28. september 2008. 
  53. ^ «Douglas Mawson». Cool Antarctica. Arkivert fra originalen 22. mai 2012. Besøkt 28. september 2008.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 17. mai 2012. Besøkt 9. januar 2010. 
  54. ^ Shackleton, s. 63–85
  55. ^ Alexander, s. 143–53
  56. ^ Tyler-Lewis, s. 193–197
  57. ^ Huntford (Shackleton), s. 684
  58. ^ Fisher, s. 483
  59. ^ Wiencke Island SCAR Composite Gazetteer of Antarctica (Storbritannia). Katalognr. 16018
  60. ^ Danco Coast SCAR Composite Gazetteer of Antarctica (Storbritannia). Katalognr. 3304
  61. ^ «The Southern Cross Expedition». University of Canterbury, New Zealand. Arkivert fra originalen . Besøkt 10. august 2008.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 6. april 2017. Besøkt 9. januar 2010.  ("First Burial on the Continent" section)
  62. ^ Crane, s. 137–38
  63. ^ Crane, s. 165–66
  64. ^ Jeff Rubin (2005). Antarctica (på engelsk). Lonely Planet. s. 265. ISBN 1740590945. 
  65. ^ Speak, s. 88–89
  66. ^ Scott, s. 572–73
  67. ^ Scott, s. 592
  68. ^ Preston, s. 203–05
  69. ^ Huxley, s. 345–46
  70. ^ Huxley, s. 389
  71. ^ Riffenburgh, Beau (2006). «Encyclopedia of the Antarctic». Routledge. Besøkt 12. desember 2008.  s. 454
  72. ^ Headland, Robert K. (1989). «Studies in Polar Research: Chronological List of Antarctic Explorations and Related Historical Events». Cambridge: Cambridge University Press. Besøkt 9. november 2008.  s. 252
  73. ^ «Two of Antarctic Expedition Killed». New York Times. 26. februar 1913. Besøkt 4. desember 2008. 
  74. ^ Tyler-Lewis, s. 191
  75. ^ Tyler-wis, s. 196–97; s. 240
  76. ^ Alexander, s. 192–93
  77. ^ Vogt, David (2008). Vår glemte polarhelt - Carsten Borchgrevink og Southern Cross-ekspedisjonen 1898–1900. Oslo: Aschehoug. s. 213. ISBN 978-82-03-29138-8. 
  78. ^ «Norway's Forgotten Explorer». Antarctic Heritage Trust. Besøkt 10. august 2008. [død lenke]
  79. ^ Riffenburgh, s. 304
  80. ^ Huntford (Last Place on Earth), s. 529
  81. ^ Alexander, s. 4–5
  82. ^ «Scotland and the Antarctic, Part 3» (på engelsk). Glasgow Digital Library. Besøkt 7. januar 2010. 

Kilder

[rediger | rediger kilde]

Bøker

[rediger | rediger kilde]

Webkilder

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Den_heroiske_tidsalder_for_antarktisutforskning&oldid=23833663»